OVERLEVELSESKARAKTER

Overlevelseskarakter for Alaskan Malamute er utarbeidet av Nancy Russel og gir en utfyllende kommentar til rasebeskrivelsen. Overlevelseskarakteren er en viktig veiledning i hvordan man skal forstå rasestandarden.

Temperament; Malamutens temperament ble skapt av miljø og arbeid. Dens overlevelsesinstinkter er veldig sterke. Vent ikke at din hund skal lære seg å ikke stjele mat fra deg eller en hund. Instinktet sier den at hunder som stjeler mat, på tross av at de får juling for det, vil være de som overlever og fører slekten videre. Hunder som vegret seg for å gå ut på tynn is, uansett hvor mye juling de fikk, var også de som overlevde. Derfor er selvstendighet og egoisme ytterligere to av malamutens egenskaper for å overleve.

Eskimoens kultur formet også hundens temperament. Eskimoene var og er nomader og derfor har malamuter ingen revirinstinkter, med unntak av egen mat og plass. Hjem for malamuten kan være hvor som helst der den bindes for natten. Han deler eskimoenes livsstil og ingen nektes mat, husrom eller hans frues nattselskap. Derfor brukes hundene aldri som vakthunder.

La oss nå se på beskrivelsen av hodet; "Skallen skal være bred mellom ørene, gradvis avsmalnende ved øyene, passelig hvelvet mellom ørene, lett sluttende stopp i høyde med øyene, hvelvet ved kinnene, som skal være passelig flate". Skallen må ikke ha noen skarpe former, d.v.s. ingen steder der fukt eller snø kan samles og fryse fast. Tenk hvordan andre arktiske dyr ser ut, for eksempel polarrev, polarulv, moskus og snøgeit og se likhetene i form. Det finnes nesten ingen stopp (markert panneavsats) hos noen av dem, ingen spisse vinkler eller lommer der fukt kan samles. Vår standard godkjenner ikke stopp. "Skallens og snutens overlinje møtes i en knapt synbar brytning". Det som kan se ut som en stopp er de fettkulene som ses over øyene og markerer den "ubetydelige gropen mellom øyene" som beskrives i standarden.

Standarden sier "snuten - svart". Oppsynsmannen som har ansvaret for hundespannene i Mt. Denali National Park (Mt. McKinley) forklarte årsaken til den svarte snuten slik; Lys pigmentering tåler ikke de lange soldagene på sommeren like bra som en svart snute. Insektsvermene som er vanlige i Alaska ble tiltrukket av den lyse pigmenteringen, og disse hundene måtte ha kontinuerlig behandling for å unngå infeksjon. Naturlig nok beholdt man ikke hunder med lys pigmentering såfremt de ikke utmerket seg positivt på andre måter.

Hvordan er det da med den såkalte "snøsnuten" som man ofte ser hos arktiske raser? Denne snuten er svart om sommeren mens den på vinteren har en lysere farge. Ettersom fenomenet forekommer hos alle polarhunder, må det finnes en forklaring. En teori er som følgende; Sollys er viktig for produksjon av D vitamin og tas bedre opp av lys enn av svart hud. I arktiske områder der det er lite sollys på vinteren, er lyst skinn gunstigere for produksjon av D vitamin. På sommeren blir snuten svart fordi det forhindrer at den blir solbrent og at insekter ikke blir så tiltrukket av en svart snute. Hvis denne teorien holder, bør "snøsnuten" ikke betraktes som feil.

Lepper skal være vel tilsittende. De bare delene av løst hengende lepper taper mye varme og er lettere å forfryse enn lepper som er tette og tilsittende.

Bitt; Over- og underkjeve skal være bred med store tenner, framtennene skal møtes i saksebitt, aldri over- eller underbitt. I naturlig tilstand ble hundene foret med store stykker frosset kjøtt og fisk. Da var det viktig at hundene var forsynt med sterke kjever og store tenner som grep ordentlig inn i hverandre. Tangbitt nevnes ikke i standarden. En hund med slikt bitt kunne trolig overleve, men tennene ville slites fortere ned. Heller ikke åpent bitt nevnes. I dette tilfellet kan ikke munnen stenges. En slik hund med åpent bitt kan heller ikke bite av navlestrengen på valpene sine, som således vil dø. Det er ytterst tvilsomt om hunder med slikt avvikende bitt ville overlevd i sitt naturlige arktiske miljø. Derfor bør vi sette spørsmål ved om det skal inngå i avlsmaterialet i dag.

Malamuten skal ha et tykt, nesten posete fettlag over og under øyet av flere grunner; Når de rister på hodet eller blunker med øyene, kastes rim, snø eller is som finnes omkring øyet av p.g.a. den geleaktige bevegelsen til dette fettet. Det viktigste er kanskje at øyet beskyttes av fettet fordi det tar opp kroppsvarme og forsyner øyet med en konstant temperatur. Malamuten har også øyevipper som beskytter mot flyvende ispartikler og lignende.

Øyene; De mandelformede og skråstilte øyene bestemmes av hodeformen. Jo mer stopp, desto rundere kan øyet være. Likeså kan mengden fettkuler rundt øyet endre utseende. Et rundt eller utstående øye er mer utsatt for skader og snøblindhet. Sammenlign øyene med andre arktiske dyrs, som også er mandelformede og ligger dypt.

Ørene; Vår standard beskriver nøyaktig ørenes plassering. Denne plasseringen tillater muskelbevegelse mellom panne og bakhode. Dette gjør det mulig å bevege pelsen slik at snø og is kan brytes løs fra øye- og øreregionen. Dessuten er disse viktige deler av skallen forsynt med tilstrekkelig fett og annet vev slik at det forhindrer frostskader med syn- og hørselskader som en følge av dette. Den rette plasseringen tillater hunden å legge ørene inn til skallen for å stenge ute snø og kulde samt å beskytte de indre hørselsorganene. Den gir også hunden mulighet til å bevege øret nesten 180 grader slik at den kan oppfatte den minste lyd av knakende is eller en kommando fra føreren.

Ørene skal være små, tykke og forsynt med tett pels, slik at det blir minst mulig varmetap. Sammenlign arktiske dyr med deres sørlige motsetninger. For eksempel har ørkenreven store, tynne ører (må ha store flater for effektiv avkjøling), mens fjellrevens ører er små og tykke. En forskjell mellom skogsulv og fjellulv er ulikt utformede ører (polarulven har mindre, tykkere og mer pelskledde ører, spesielt på innsiden). Den minste tendens til hengeører hemmer blodsirkulasjonen og øker faren for forfrysninger.

Hals; Malamutens hals skal ikke bare være kraftig og passelig rund, men også være tilstrekkelig lang, slik at hunden kan nå bakken for å få i seg snø uten å bli forstyrret i travet.

Poter; Gode poter er viktige. Det er jo faktisk slik at hunden er avhengig av gode poter for i det hele tatt å kunne fungere. Hvordan skal en hund kompensere for dårlige poter? Om ikke potene kan klare strabasene er hunden naturligvis verdiløs. Vår standard gir en ganske detaljert beskrivelse av potene, men dessverre er det få dommere som anstrenger seg for å ta opp foten og kjenne på den harde tredeputen og beskyttelseshårene mellom tærne. Isklumper blir dannet om håret er langt eller mykt. Sporene på bakfoten bør tas bort. Hunden bruker sporene på forlabbene bl.a. når mat har frosset fast i matskålen. Da legger de skålen mellom labbene og holder den fast med sporene samtidig som de skraper i seg maten med tennene. Samme måte brukes når hunden tygger på store bein.

Halen; Malamutens hale er mye mer enn en vakker attributt. Den anvendes som isolering og til kommunisering. La oss først se på isoleringsfunksjonen. Når det er varmt, strekker hunden seg ut og blotter mage, hode og hals. Ved kaldere vær legger den halen over de mindre pelskledde delene av bakbeina. Når været blir kaldere, ruller den seg mer og mer sammen for å beskytte snute, øyer og poter. Forbeina dras normalt inn under kroppen med tredeputene opp, mens bakbeina legges på siden med halen over snute og bein. I streng kulde stikker den snuten i lysken for å beskytte snuten og øyene. Halen stikkes mellom bakbeina slik at det blir et lite pustehull. Når hunden ligger i denne stillingen kan snøen legge seg og dekke hunden fullstendig, slik at den har laget sin egen iglo. Av dette fremgår at halen har stor betydning sett fra et overlevelsespunkt. En smal, kort eller glissen hale er en alvorlig feil som til og med kan være årsaken til at hunden fryser i hjel hunder harde arktiske forhold.

Halen brukes også som kommunikasjonsmiddel. Vi kjenner jo alle til den glade, svingende halen hos en normal malamute og halen mellom beina hos en hund som er redd. Halen senkes også av en underlegen hund når den hilser på en dominant hund eller et menneske. Om halen holdes i 45 graders vinkel betyr det at hunden utfordrer en annen hund. Når du kjenner dine hunder, kan du ved å se på haleholdningen vurdere hvor hardt hver hund arbeider eller hvilket humør den er i.

Pels; Den doble pelsen er den mest iøynefallende overlevelseskarakteren hos rasen. De tykke, strie dekkhårene er vannavstøtende og dekker den isolerende underullen.

Etter som tap av kroppsvarme har en avgjørende betydning for overlevelsesevnen, er riktig pels vesentlig. Hunder med lang og myk pels kan klare seg bra ved lave temperaturer, men sludd, regn og temperaturer rundt null grader lager fort isklumper i pelsen. Når hundene fjerner isklumpene, får de også med seg pelsen, noe som innebærer forfrysningsrisiko.

Den hunden som har korte dekkhår, tåler ikke mye kulde eller vann før den fryser. Den krever mer mat for å beholde kroppsvekten og kroppsvarmen. Når de lave temperaturene varer i flere uker, har man observert avskavet pels og sår etter stadig bevegelse i hundesengen.

En hund som har den tykke, strie dekkpelsen og fete underullen, ser ut til å ha glemt at det er regn, snø eller surt og kaldt.Skriv inn tekst her