Siberian husky - historie

Rasen siberian husky har sine aner i Sibir, nærmere bestemt ved kyststrøkene i Øst-Sibir. I dette ugjestmilde strøket levde en rekke nomadiske inuitstammer som først fikk kontakt med hvite i 1650-årene. Fra 1880-tallet økte russernes innflytelse i disse områdene (i 1847 bestod Sibirs befolkning av 80 % russere). Inuitene hadde ikke skriftspråk, så kilden til viten om den sibirske urbefolkningen har vi fra bøkene til datidens oppdagelsesreisende og handelsmenn.

De fleste stammene bestod av reindriftsnomader i innlandet og hundekjørende jegere langs kysten. Innlandsfolket brukte rein til transport og trengte hunder kun til gjeting. Når det står i diverse leksikon at siberian husky ble brukt til gjeterhund og trekkhund, stemmer dette altså ikke. Det er snakk om forskjellige hundetyper og man anser at dagens siberian husky har sitt utspring fra Kyst-Chuchienes hunder. Men handel med hunder var svært utbredt både de innfødte imellom og med russerene, så det er rimelig å anta at en del av importene som kom til Alaska også hadde aner fra andre inuitstammers hunder samt russernes hunder.

Reindriftsnomadene hadde relativt stabil tilgang på føde og var langt mer velstående enn sine slektninger ved kysten. Disse var som jegerfolk flest prisgitt varierende jakt og fiskelykke. Dette gjorde at lange hungersperioder var vanlige, noe som selvsagt påvirket både mennesker og dyr. Kun de sterkeste overlevde, og denne beinharde utvelgelsen som fant sted gjennom århundrer preger polarhundene den dag i dag. Blandt annet har den typiske siberian husky svært god metabolisme, dvs den utnytter maten meget godt og klarer seg med langt mindre fôr enn andre hunderaser på samme størrelse gjør. Den tåler sterk kulde og er robust og sunn.

Det var stor forskjell på hvordan de forskjellige stammene behandlet hundene sine, noen var grusomme mot dyrene mens andre utviste stor omtenksomhet. W Bogoras, en russer sendt i eksil til Sibir i 1890-åra, skriver: «Chuchiene behandler hundene sine langt bedre enn hva som er vanlig hos andre urfolk, og deres hunder er da også vennligsinnede og snille. En av grunnene til den gode behandlingen var kanske at ifølge deres mytologi var veien til paradis voktet av hunder, og den som hadde behandlet hundene sine dårlig slapp ikke inn.»

På 1880-tallet ble det funnet gull i Alaska og i 1896 startet gullrushet som fikk tusenvis av mennesker fra hele verden til å trekke mot nord på jakt etter edelt metall. Behovet for trekkhunder var umettelig, så i tillegg til de indianer/inuithunder som allerede fantes, ble alle slags raser og blandinger sendt oppover til det kalde nord for å spennes foran sleder. I dette barske miljøet oppstod de første sledehundveddeløpene, Det mest kjente løpet fra denne tiden er All Alaskan Sweepstake. Det var et 650 km langt løp der hunder og kjørere skulle testes under alle slags forhold. I dette løpet deltok for første gang sibirske huskier i 1909. De endte på 3. plass og beviste med det sin fart og utholdenhet, til tross for at de var langt mindre og spinklere enn de hundene man ellers kjørte med på den tiden. De var også mye enklere å ha med å gjøre enn de innfødte hundene i Alaska. I årene som kom gikk siberian husky spann stadig av med seieren. Mest berømt var nordmannen Leonhard Seppala, som vant løpet flere ganger. Han ble ytterligere berømt da han kjørte den lengste og hardeste etappen under det såkalte «Serumkappløpet», der hundespann i etapper fraktet difteriserum til den lille byen Nome, som var uten flyforbindelse. Dramaet ble fulgt av en hel nasjon, og hundekjørerene ble feiret som helter. Dagens Iditarod-løp ble startet til minne om denne hendelsen, og ligger i den samme traséen. Seppala og hans siberian husky vant løp over hele USA/Canada og bidro til å gi rasen stor utbredelse og popularitet som trekkhund.

I 1932 ankom de siste sibirske importene Alaska og siden er rasen videreforedlet i USA. USA står også oppført som rasens hjemland, da Sovjet benektet at siberian huskyen var en legitim sibirsk rase. De sibirske urinnvånerene ble kolonialisert og de opprinnelige hundetypene ble blandet og delt inn i 3 offisielle «kollektive» hundegrupper: Vestsibirsk, Østsibirsk og Russisk-Europeisk Laika. Chuchihundene ble sett på som altfor små og puslete til å ha noen verdi i denne sammenheng. 

I USA var siberian husky fram til slutten av 50-tallet den mest utbredte løpshunden, men gradvis overtok de såkalte alaskan huskiene og blandinger med disse løpsarenaen. Siden siberian husky er en slående vakker hund, var det mange som ønsket å eie en slik uten å være interessert i hundekjøring. I USA tok utstillingsinteressen over, og det er et fåtall som kjører og konkurerer med sine siberian husky. I flere land både i Europa og Asia er siberian husky en av de mest tallrike rasene på utstilling. Disse hundene er ofte langt mer kortbeinte og kompakte enn det hundekjørerene ønsker dem. Rasens standard er også såpass romslig at den omfatter en viss variasjon i type. De mentale og fysiske egenskaper en hund trenger for å kalles en god sledehund, går imidlertid raskt tapt hvis de ikke selekteres etter i avlen.

Til Norge kom de første siberian husky på slutten av 50-tallet, og den fikk raskt fotfeste. I 1972 ble spesialklubben Norsk Siberian Husky Klubb (NSHK) stiftet. Rasen nådde sitt tallmessige høydepunkt i Norden på midten av 80-tallet. Det var blitt importert en rekke gode hunder fra kjente hundekjørekenneler i USA og Europa. Nomekjøring, senere omdøpt til sledehundkjøring, var blitt en populær sport. Her til lands hadde kjørestilen sin vugge i NSHK. På det meste (1984) ble det registret 565 siberian huskyer i Norge. Etter lang tids heftig diskusjon ble det i 1985 tillatt å kjøre løp med uregistrerte hunder, og alaska husky gjorde sitt inntog for alvor. I dag er det denne hundetypen, samt alaska husky blandet med mynder og fuglehunder som dominerer i løpssporene.

Flertallet av dagens norske siberian husky eiere har hundene som turhunder. Siberian husky er en ypperlig turkamerat. Det er også fortsatt en del som konkurrerer med renrasede siberian husky spann i løp (langdistanse, mellomdistanse og sprint). 

Deltagelse i løp er viktig for å få testet hundens bruksegenskaper så «objektivt» som mulig. 

Kilde: NSHK