National Specialty 2009 i USA

I forbindelse med parringen mellom Iza og Aluk Reach For the Sun sommeren 2008, ble det diskutert om vi skulle reise til spesialutstillingen i USA i 2009. I utgangspunktet konkluderte vi med at vi ikke skulle reise. Tanken hadde likevel så smått festet seg og da Karen Taylor, eier av CH Black Ice's High Voltage (Charger, far til vårt Black Ice kull), inviterte oss over, var det vanskelig å si nei. Fristelsen ble for stor. I utgangspunktet var vi fire stykker som skulle reise, en fra Frankrike, en fra Tyskland, en fra Danmark og undertegnede, men da tidspunkt for bestilling av billetter nærmet seg, viste det seg at vi bare ble to stykker.

Avreisedato fra Norge var søndag 25. oktober, dagen etter NAMK's hovedutstilling. Det var vel kanskje ikke det gunstigste tidspunktet å reise. Uken før avreise gikk med til å stelle hundene vi skulle stille ut. Etter utstillingen bar det rett hjem for å pakke og gjøre de siste forberedelser til avreise søndag morgen. Ikke nok med det ekstra stresset i forbindelse med en såpass lang flytur, men vi skulle også stille klokken fra sommer til vintertid natt til søndag og det skapte nok litt ekstra stress. Det ble ikke mye søvn natt til søndag.

Avreise fra Gardermoen var søndag morgen. Første etappe gikk til København hvor jeg skulle møte Connie som kom med fly fra Ålborg. Vi hadde ikke lang tid mellom ankomst i København og avgang til Washington. Jeg skulle lande først i København og Connie ikke så lenge etter. Da jeg landet, var det allerede klart for boarding på Washington flyet, men det viste seg at Connie sitt fly var forsinket og det var med et nødskrik at hun fikk være med flyet til Washington. Endelig om bord og nervene begynte å roe seg, nå var det ingen vei tilbake, så viste det seg at det var lastet feil bagasje om bord i flyet. Etter en halvtimes ventetid, var riktig bagasje på plass. Da ble det imidlertid opplyst om at det var funnet hull i gulvet i bagasjerommet og at dette måtte repareres. Ikke den mest etterlengtede beskjeden når man vet at man har nesten ni timers flytur foran seg.

Etter en og en halv times ventetid i flyet, var vi endelig klare for take off. Flyturen gikk i og for seg bra, bortsett fra at da det var ca. 3 timers flytur igjen, ble det iskaldt i  midtre del av flyet, hvor vi satt, mens i bakre del av flyet ble det utrolig varmt. Dessuten mistet vi internettforbindelse og flyvertinnen fortalte at vi hadde tekniske problemer. Ikke akkurat den mest oppløftende beskjeden å få. Det var så kaldt i vår del av flyet at folk satt med tykke jakker og luer.

Halvannen time forsinket i forhold til opprinnelig plan, landet vi i Washington. Her ble vi stående i lange køer, først for å få shuttle buss inn til ankomsthall, og deretter for å få selve visumet. Etter å ha stått i kø både lenge og vel, skulle vi avlegge fingeravtrykk av alle fingrer og bli tatt bilde av før vi slapp ut av ankomsthallen. Deretter var vi overlatt til oss selv.

Vi hadde ordnet med leiebil og trodde at leiebilfirmaene befant seg på flyplassen. Det viste seg å være feil. Vi måtte ta buss fra flyplassen og ut til området hvor leiebil firmaene holdt til. Vi hadde leid bil av Thrifty som vi trodde skulle være det rimeligste bilutleie firmaet. Det viste seg imidlertid at dette firmaet ikke opererte med forsikring inkludert i prisen. Det fantes to forskjellige forsikringer, en som bare dekket skade på annen bil og som kostet $44 pr. dag. Da måtte man imidlertid dekke alle kostnader på leiebilen dersom den ble utsatt for skade. Skulle man ha full forsikring kostet det $52 pr. dag. Ingen billig fornøyelse. Etter mye om og men, fikk vi endelig ut leiebilen og var klar for kjøreturen til Gettysburg. Klokken var 20.00 lokal tid i Washington, noe som tilsvarte at den var kl. 01.00 om natten i Norge. Med andre ord hadde det vært en lang dag og nå skulle vi i tillegg kjøre ca. 2 timer før vi var fremme.

Vi hadde med oppdatert GPS fra Danmark og trodde at det skulle være en enkel sak å komme seg til Gettysburg. Det var imidlertid ikke helt enkelt å vite hvilken avkjøring man skulle velge når det var tre avkjøringer rett ved siden av hverandre og GPS damen sa "ta til høyre nå". Vi fikk oss noen rundturer i Washington før vi endelig kjørte i riktig retning. Det var mørkt, det regnet og det var nesten håpløst å se hva som sto på skiltene, men vi fant da frem til slutt. Jeg var forberedt på at jeg kanskje skulle være en sinke i trafikken i USA, men det viste seg at alle holdt fartsgrensen og i løpet av uken vi var der borte, så vi overhodet ikke noen som kjørte for fort.

Vi ankom Eisenhower hotell i Gettysburg sent søndag kveld Washington tid og etter å ha inspisert rommet, bar det av gårde for å finne våre venninner Karen Taylor, Leesa Thomas og Raissa Hinman. Vi fikk en hyggelig kveld sammen før det var på tide på legge seg, vel i forhold til vår "klokke" var det vel egentlig på tide å stå opp.

Eisenhower hotell lå landlig og fint til. Vårt rom var til høyre i øverste etasje.

Mandag morgen startet bedømmingen. Mandag til onsdag var det Northeast Regional Specialty. Torsdag til lørdag var selve høydepunktet, National Specialty. Mandagen ble valper og veteraner bedømt av Roseanne Deutsch, en mangeårig oppdretter av rasen vår. I USA har de to typer dommere, breeder judges og AKC judges. Breeder judges er oppdrettere som har holdt på med rasen i mange år og som kjenner rasen godt. AKC judges er dommere som har tatt sin utdannelse gjennom kennel klubben. Valpeklassene er delt inn i 6 - 9 mnd, 9 - 12 mnd, 12 - 15 mnd og 15 - 18 mnd. Veteranklassene er delt inn i 8 - 10 år, 10 - 12 år og over 12 år. Det var mange flotte valper, men det som imponerte meg mest var veteranene. Det er sjelden man ser så flotte veteraner som fremdeles hadde god muskulatur og spenstige bevegelser.

Åpen klasse ble bedømt av Wendy Willhauck, også hun en mangeårig oppdretter av rasen vår. Hun er sammen med sin mann innehaver av Frostfield kennel og disse linjene ligger på vår Casper og hans avkom. Åpen klasse ble bedømt på tirsdagen. Da ble også oppdretter og avlsklasser bedømt, samt working dog klassen. Tirsdagen var det også Weight Pull, men det var vanskelig å få noe særlig inntrykk av konkurransen fordi området var gjerdet inn i tett plastnetting. Det vi imidlertid fikk med oss var at eierne gikk til enden av banen og ropte på hundene slik at de trakk vekten mens eieren sto ved enden og ropte/lokket.

Tirsdag kveld var det lydighetskonkurranser.

En av de som gjorde det skarpt her var Bootstrap,

sønn av Black Ice's High Voltage (Charger) og dermed

halvbror til Luna, Jack, Tahoe, Pondus og Viking.

Onsdagen fortsatte med lydighet og agility.

Også her gjorde Bootstrap det skarpt.

Jeg har ikke noe opptak fra selve utstillingen,

men dette opptaket er filmet i en konkurranse to uker senere, se link.

Bootstrap oppnådde flere nye titler i løpet av uken, både innen vanlig lydighet,

rally lydighet og agility. Det var utrolig morsomt å se malamutene både under

lydighets- og agility konkurransene. Noen malamuter kunne stoppe midt i en øvelse

fordi de så et menneske som de absolutt villle hilse på. Når de så var ferdige med

å hilse, kunne de fortsette øvelsene. Typisk malamute med andre ord.

Onsdag kveld ble det arrangert "Evening with the Stars". Stjernene denne kvelden var omplasseringshunde, ofte mishandlede hunder som hadde fått et nytt og godt hjem. Flere frivillige badet og fønet disse hundene og gjorde de klar for sine minutter av berømmelse i en utstillingsring. Det rant mange tårer mens verten fortalte om skjebnen til disse hundene. Det gjorde dypt inntrykk på oss alle. Selv om de fleste malamuter i USA lever et godt liv, finnes det også en del som ikke har det livet de fortjener. Noen var etterlatt i hus som eierne hadde flyttet fra, noen var etterlatt i bakgårder og noen var funnet streifende omkring.

En av hensiktene med turen til USA var å få møte Black Ice's High Voltage og få følge han på en utstilling. Charger var imidlertid overhodet ikke i utstillingshumør denne uken. Selv om han ble med gjennom mange av rundene, ble han til slutt slått ut. Han ville rett og slett ikke stille seg, sto ikke rolig men hoppet rundt og ville heller ikke løpe. Amerikanske dommere tillater ikke dette i ringen og han ble til slutt slått ut. Synd, for han er en flott hund.

Black Ice's High Voltage (Charger)

Bildet er tatt i grooming teltet.

Torsdag begynte the National Specialty 2009. Dommer for valper og veteraner var Barbara Salvadore. Hun er innehaver av Pale Moon kennel. Det var stort sett de samme hundene som ble vist under denne utstillingen som også ble vist under the Northeast Regional Specialty. Men, dommeren valgte å plassere helt andre hunder denne dagen.Jeg var så heldig at jeg fikk tilbringe tid sammen med Barbara Brooks (forfatter av "The Alaskan Malamute yesterday and today") under bedømmingen slik at jeg fikk høre hennes inntrykk av hundene som ble stilt. Det er moro å få en annen dommers synspunkt, selv om mye sammenfalt med hvordan dommeren faktisk dømte.

Torsdag kveld var vi med på "Top 20 Dinner". De 20 hundene som hadde oppnådd høyest premiering gjennom det siste året, skulle konkurrere mot hverandre for å oppnå tittelen beste utstillingshund 2009. Hundene ble bedømt av 5 forskjellige dommere som leverte en bedømmelse hver av hver enkelt hund. Det ble også gitt poeng på disse dommerkortene og hunden med høyest poengsum, vant. Vinneren skulle så offentliggjøres lørdag kveld under banketten.

Fredagen ble åpen klasse bedømt av Al Holaback, innehaver av Wiliwaw kennelen og mangeårig oppdretter av rasen. Det var mange påmeldte og en del av hundene ble bedømt fredagen, mens resten ble bedømt lørdagen. Den hunden som imponerte meg mest under denne utstillingen var Prairie Snow's Lietenant Dan, far til Nora og Hedda. Han var nå 9 år gammel og stilte i veteranklasse, men han hadde fremdeles fantastiske bevegelser og en utrolig fremdrift. I mine øyne var han en av de flotteste hundene som var på utstillingen og han nådde opp blant de 10 beste. Respekten for veteraner er stor i USA og alle klappet hver gang en veteran ble stilt ut. Det fortjente de også. Det var flotte hunder alle sammen.

Prairie Snow's Lieutenant Dan

En måneds tid før avreise til USA, ble jeg kontaktet og spurt om jeg kunne tenke meg å være vertinne for dommer Mick McCormick Jr under "Working Dog Showcase". Dette var en klasse hvor det kun var påmeldt hunder med working dog titles. Totalt var det påmeldt 20 hunder i denne klassen. Under denne bedømmingen var det fire dommere til stede og hver dommer ga en bedømmelse av hver enkelt hund. Deretter ble poengkortene samlet sammen. I denne klassen ble vinneren utropt allerede samme kveld. Det ble Arcticdawns Guardian Spirit, også kalt Atka, som vant. En fantastisk hund eid av Raissa Hinman. Selv om han nå er 9 år gammel, var han fremdeles full av energi.Det var en spennende opplevelse å få lov til å være i ringen sammen med en dommer og høre hans inntrykk av hundene som ble stilt.

Arcticdawns Guardian Spirit, Atka vant Working Dog Showcase

Fredag kveld ble avsluttet med auksjon til inntekt for alle "Rescue dogs".

Black Ice's Penny on T'Floor, søster til Charger, ble forresten nr. 2 i avlsklassen.

Black Ice's Penny on T'Floor, nr. 2 i avlsklassen

Lørdagen ble avsluttet med banket og utnevnelse av vinner av Top 20. Vi var selvfølgelig med på middagen og fikk også med oss hvem som dommerne hadde utpekt til vinner, CH Catanya's Latin Lover. Ikke en hund som falt i smak hos meg, men jeg kan forstå at dommerne likte den. Den var klippet etter alle kunstens regler og så ut som en plysjbjørn. Den hadde ikke mellomhender og knapt nok poter. Det så ut som om benene endte i noen små tær. Det ville absolutt ikke være en hund som ville klare seg under vanskelige snøforhold, men det virket heller ikke som om dette var noen brukshund i det hele tatt.

Søndagen satte vi så kursen hjemover igjen, mange inntrykk rikere. Men, først tok vi avskjed med våre venner som vi hadde tilbrakt hele uken med. Fra venstre mot høyre ser dere Connie Hammenshøj, Leesa Thomas, Raissa Hinman med Atka og Karen Taylor.

Hvilke inntrykk sitter jeg så igjen med? Jo, hundene som ble stilt ut hadde et fantastisk godt gemytt. Ikke en av hundene knurret i ringen eller utenfor. Eierne sørget for god trim og de fleste hundene som ble stilt ut, ble syklet med daglig. Størrelsen overrasket meg, jeg forestilte meg at det var mange store hunder der fordi det ser slik ut på bilder, men hundene var forholdsvis jevne på størrelse og ingen skilte seg ut som store, de fleste var nok forholdsvis nærme standardhøyde. Det var litt større variasjon på tispene enn på hanhundene, men tispene var heller ikke store. Det jeg oppfattet som negativt var at en del klippet hundene sine. Ikke et eneste hårstrå strakk frem noe sted. De så rett og slett ut som plysjhunder og selv om det var flott å se på, synes jeg likevel det blir feil å klippe pelsen. Noen av de største oppdretterne gjorde imidlertid det og dommerne plasserte disse hundene forholdsvis høyt. Det ble stilt strenge krav til handler og hundene skulle stå stille mens dommerne bedømte de. Bedømmingen av hunder er også litt annerledes. Ingen blir sendt ut av ringen og det blir ikke skrevet noen bedømmelse. Det som er likt med vårt utstillingssystem er at alle hundene først løper en runde sammen med de andre. Deretter kommer en og en hund frem og blir stilt opp for dommeren, løper en runde og stiller seg sist, men det blir ikke gjort noen skriftlig bedømmelse av hunden. Deretter plukker dommeren ut de fire han foretrekker og setter de fram, lar hundene løpe en runde og plasserer så de fire fremste hundene fra plass 1 til 4. Resten av hundene kan da forlate ringen og får ingen bekreftelse på at de har vært med bortsett fra at det selvfølgelig står i katalogen.

Det var kanskje litt lenge med utstilling over en hel uke. Det var de samme hundene som ble stilt flere ganger og til slutt føltes det nesten som om vi fikk en overdose utstilling. Selv om det var både morsomt, spennende og interessant og være der, tror jeg nok at om jeg skulle reise over på nytt igjen, vil jeg kun få med meg "The National Specialty" og kanskje heller droppe "The Regionals". Når alt kommer til alt er utstilling kun en liten del av vårt hundehold og utstilling daglig i en hel uke, ble nok litt i overkant. Jeg ville likevel ikke unnvært turen. Jeg fikk treffe mange nye mennesker og har fått mange nye kontakter. Det er alltid spennende.

Torhild