Kennel Trapline

 

Historikk og tanker bak vår avl

Rasen Alaskan Malamute ble første gang registrert i juli 1935. Den første Alaskan Malamute som ble registrert var Gripp of Yukon, født 24. august 1929. Dette var en hund av det som senere er blitt kalt Kotzebue linjer.

 

Rasestandarden ble anerkjent av Alaskan Malamute Club of America 17. april 1935. Størrelsen på tisper og hanhunder var den gang 53cm for tisper og58cm for hanhunder.

 

Etter hvert kom også andre linjer/oppdrettere på banen, blant annet M'Loot. Disse hundene var vesentlig større enn de første malamutene. Etter påtrykk fra Robert Zoller, som var oppdretter av M'Loot linjene, ble standarden revidert i 1960, og det er den samme standarden som er aktuell i dag. Tisper skal nå ha standardhøyde på 58 cm, hanhunder 63,5 cm. Dette er altså ingen liten hund, men en hund av god størrelse.

 

Hva er en Alaskan malamute?

Jo, det er en familie- og brukshund. Det er ingen utpreget løpshund i den forstand at dersom man ønsker å kjøre fort og å konkurrere på høyt nivå, så vil man ikke lykkes der. Dersom man deriomot ønsker seg lange, flotte turer i skog og mark med hunder som er sterke nok til å bære kløv eller trekke pulk/slede og som kan jobbe i godt turtempo i time etter time og som tåler all slags vær, ja da er dette riktig rase for deg.

 

Hvilket ansvar har man som oppdretter?

En av tidenes mest anerkjente sledehundkjørere i Alaska, Earl Norris, sa om Alaskan Malamute at; denne rasen er så unik i seg selv at her snakker vi bare om å bevare, ikke forandre. Ansvaret til oppdrettere er rett og slett å ivareta rasen, ikke endre den på noe som helst vis.

 

Dette er en rase med lange aner og lang historie. Som oppdrettere vil vi ha ansvaret for rasen i en kort tidsperiode av rasens eksistens. Det forplikter oss på den måte at vi har et ansvar for å forholde oss til rasestandarden og "levere" fra oss individer som kommer innenfor de anbefalinger som rasestandarden sier. Den er vår retningslinje for den avlen vi skal gjøre. Vi skal ikke gjøre tilpasninger av rasen eller rasestandarden for å få rasen til å passe til vårt behov eller formål. Er det noe man er misfornøyd med i rasestandarden, så får man heller se om man kan finne seg en annen rase. Rasestandarden er vår retningslinje og vårt mål for hvordan individene skal se ut.

 

I den avl vi har foretatt, har vi hele tiden bestrebet oss på å avle individer som er så nær innpå rasestandard som overhodet mulig. Vår erfaring er at hunder av standardhøyde (og vekt) klarer seg bedre på snøføre enn hunder som er større. Vi ser at de lettere går oppå skareføre og klarer seg bedre i løs snø og under tunge forhold forøvrig. Vi ser at de bruker mindre energi på å forflytte seg selv. Og vi ser også at de er mindre utsatt for skader.

 

jazz i finlandFor å få bekreftelse på at vi avler i henhold til rasestandard, stiller vi jevnlig våre hunder på utstillinger, mest i Norge og Sverige, men vi har også vært i Danmark og Finland. Utstillingsresultatene til våre hunder, viser at vi har lykkes i vårt mål om å avle hunder etter rasestandarden. Det skal likevel sies at ikke alle eksteriørdommere er like opptatt av malamuten som brukshund. For oss er det viktig at dommeren er opptatt av bevegelser og fremdrift når vi viser hunder i utstillingsringen.

 

Det som er viktigst er likevel gemytt, adferd og bruksegenskaper. Ser man på rasestandarden i forhold til bruksegenskaper, så vil en riktig bygd hund ha de beste forutsetninger for å bli en god brukshund. Den må likevel ha vilje og lyst til å jobbe og dette sitter i hodet til hunden.

 

Vår erfaring er at hunder med godt "humør", glade og utadvendte hunder, har mer lyst til å bruke seg enn hunder som er innadvendte og lite tilgjengelige. For oss er det derfor viktig å avle på hunder med disse egenskapene. Dette er basisen i vårt oppdrett.

 

I og med at vi kjører med opptil 14 hunder i spannet om gangen, er det viktig at de har god arbeidslyst og at de er sosiale, både med de andre hundene i spannet, men også med oss. De skal ha et godt og tydelig språk og ikke være usikre. Usikre hunder kan som regel "bygges opp" til å bli sikre hunder med riktig håndtering. Det er viktig at valper og unghunder ikke får negative opplevelser, uansett om de lever i flokk eller som alenehunder. Valper og unghunder som får negative opplevelser, vil ta med seg dette videre i livet, og det kan føre til uønsket adferd på et senere tidspunkt. Det er vårt ansvar som hunde-eiere å sørge for at våre hunder får et trygt og godt liv hvor de får lov til å bruke sine egenskaper.

 

Det å skaffe seg en Alaskan Malamute skal være en nøye gjennomtenkt handling. Dette er en stor og sterk rase som har behov for å få bruke seg fysisk. I forhold til bruksegenskaper og styrke er det ikke størrelsen det kommer an på, men linjer og individer.

 

Vårt oppdrett

Våre valg av avlsdyr er tuftet på erfaringer gjort med å trene og konkurrere med storspann. Vi kjører med opptil 14 hunder samtidig i spannet, og det sier seg selv at vi da er avhengig av individer med godt gemytt og som liker å jobbe. Samtidig er det viktig å understreke at dette ikke er noen ekstremrase, men en utmerket tur- og familiehund.

 

Når vi velger avlsdyr, er gemyttet det første vi vurderer. Vi vil aldri bruke individer med utagerende adferd, fordi undersøkelser gjort av seriøse aktører, har vist at uønsket/utagerende adferd har en arvbarhet på hele 54%. For oss er det derfor utrolig viktig å videreføre den linjen vi har valgt, nemlig å bruke omgjengelige og blide individer i avl. Vårt motto er at "godt humør" gir gode arbeidshunder med lyst til å gjøre sin eier til lags, noe som kan gi mange fine stunder i skog og mark sammen med sin hund.

 

Normalt er dette en rase som fødes og oppfostres ute. Vi har valgt å gjøre det annerledes. Når en av våre tisper blir parret, får de ekstra forpleining slik at de skal være best mulig forberedt til den kommende valpingen. Noen ønsker å være inne (selv om de normalt bor ute) og da får de selvfølgelig lov til det. Og de tispene som foretrekker å være lengst mulig ute i hundegården frem mot fødselen, får selvfølgelig lov til det. Dette er individuelt, men det som alltid er viktigst for oss, er å ivareta den vordende mor.

 

Våre valper blir født inne i huset og får bo inne til de er mellom 3 og 4 uker gamle. Da er de som regel modne for å flytte ut og å få nye impulser. Vi har valgt å la våre valper fødes inne fordi vi da kan få preget de mye bedre både på mennesker og lyder som er normale i et hus.

 

Fra valpene er 4 til 5 uker får de lov til å løpe fritt i skogen rundt huset vårt (selvfølgelig under tilsyn). Dette bygger god muskulatur og gjør de også i stand til å løse problemer de måtte møte. Som eksempel kan nevnes hvordan de skal ta seg opp skråninger eller forbi nedfalte trær. Det er spennende å se hvordan valpene løser slike "problemer".

 

sv101068

Valpene får nå være ute 2 til 3 uker før vi igjen begynner å trene på å være inne. Da tar vi med oss en og en valp inn og venner de til "nye" omgivelser igjen. En valps minne er kort i denne perioden og det at de har oppvokst inne betyr ikke at de for all fremtid vil huske hvordan det er å være inne. Dessuten var de i en flokk de første ukene av sitt liv. Når de er ca. 6 uker, må de møte "innelivet" alene.

 

Alle valper har en rolle når de er samlet i flokken. Ved å ta ut en og en valp, vil vi ofte få se valpen oppføre seg helt annerledes enn hva den gjør når den er i flokken sin. Dette er nyttig informasjon for oss når vi skal velge valper til våre valpekjøpere.

 

Når valpene er mellom 6 og 7 uker tar vi som regel avgjørelsen på hvilken valp som skal hvor. Etter at denne avgjørelsen er tatt, begynner vi å trene innkalling med hver enkelt valp. Når valpen flytter fra oss, kommer den på innkalling.

 

Innen valpen flytter, har vi også trent på å gå i kobbel, og dessuten har valpen fått være med på kjøretur.

 

En god start i livet i form av god preging vil også gi valpekjøper en lettere oppgave når valpen kommer til sitt nye hjem.

 

Har dere spørsmål rundt vårt oppdrett, er dere velkomne til å kontakte oss.