Kennel Trapline

Malamute - er rasen utagerende?

 

Etter å ha holdt på med rasen i mange år, blir vi stadig forundret over hvilke fordommer som lever rundt rasen. Noen av utsagnene vi har hørt er at tisper er aggressive mot andre tisper, hanhunder er aggressive mot andre hanhunder og at malamuten er aggressiv mot alle den møter. En godt nedarvet myte innen rasen er at det må være "guts" (les aggresjon) i malamuten for at de skal være gode trekkhunder. Stemmer virkelig det?

 

Vi har holdt på med rasen siden 1991 og har mange flotte opplevelser med malamuten. Siden vi fikk vår første malamute, ble vi innprentet med myten om hvor vanskelige de var. Vår opplevelse med den første malamuten, var at den var en omgjengelig og letthåndterlig hund, som ikke brydde seg om andre hunder. Det må likevel innrømmes at ikke alle andre malamuter oppførte seg som han på den tiden. Utstillingsringene på den tiden, var ofte et åsted for mange utrivelige opplevelser. Dessverre ser vi fremdeles fra tid til annen at det dukker opp individer med dårlig adferd i utstillingsringen og det synes vi er trist for rasen.

 

Da vår interesse for å kjøre løp og senere avl våknet, begynte tankene å spinne rundt opplevelser vi hadde vært vitne til i andre sammenhenger (både positive og negative). I blandingshundmiljøet oppdaget vi at relativt myke, omgjengelige individer, ikke lot seg stoppe av noen ting i sporet. Dermed plantet tanken seg om at vi i vår avl, ønsket å fokusere avlen rundt omgjengelig individer med god arbeidsmoral.

 

Hvorfor er en hund utagerende?

 

Det kan være mange grunner til det. I noen tilfeller handler det om at hunden blir usikker i møte med andre hunder. Noen ganger ligger bakgrunnen for denne usikkerheten så langt tilbake som valpeperioden, mellom 2 og 6 måneders alder. Valpen kan f.eks. ha fått en uheldig opplevelse med en voksen hund. Ikke alle voksne hunder egner seg som lekekamerater for valper og noen voksne hunder kan gå til angrep på valper. Dette kan sette spor hos en valp og selv om man ikke ser resultater av dette umiddelbart etter en hendelse, så kan likevel adferden endre seg når valpen kommer i sine puberteter.

 

Noen hunder viser utagerende adferd fordi eier ikke står frem som leder av flokken. Hunder er flokkdyr og alle flokker har en leder. Dersom eier ikke fremstår som en leder for hunden, vil den selv påta seg lederansvaret. Lederens ansvar er å alltid beskytte flokken sin mot farer som den møter. Dersom eier viser at møtende hunder er helt naturlig og ikke noe å frykte, vil det smitte over på hunden og passering av andre hunder vil foregå stille og rolig. Derimot kan man oppleve at hunder som ikke har en markant leder, vil kunne vise utagerende adferd i møte med andre hunder. Dette dreier seg stort sett om frykt og  frykten kan forsterke reaksjonen. Hvordan kan man få rollen som leder? Jo, det er en naturlig utvikling fra valpen kommer i hus. Man setter rett og slett grenser for hva valpen får lov til og hva den ikke får lov til. Man skal trene på grensesetting fra første dag valpen kommer til sitt nye hjem. Det kan være så enkelt som at valpen ikke får bite i fingrer, tygge på møbler, kaste seg over matskålen når maten blir servert og så videre. Dessuten starter man tidlig å trene på passering av andre hunder. Det er ingen selvfølge at valpen skal få hilse på absolutt alle andre hunder den møter. Velg ut noen få hunder den skal få lov til å hilse på og som dere som eiere er trygge på. For resten av hundene dere møter, skal man trene på passering. Jo tidligere man starter å trene på passering, desto lettere vil det bli å lære det inn. Man starter med grensesetting allerede mens de er små og lette å håndtere.

 

Det er viktig at vi som eiere ikke bortforklarer uønsket adferd med at for eksempel hun/han er i pubertet. Ser man at hunden har en adferd man ikke ønsker, er det viktig å ta tak i det med en gang, slik at man kan løse det. Jo lenger tid man lar negativ adferd pågå, desto lengre tid vil det ta å gjenopprette normal adferd. Det er ikke flaut å få problemer, men det er flaut å ikke søke hjelp for det. Ikke forvent at det skal gå over av seg selv. Det gjør som regel ikke det.

 

Utagerende adferd kan også være arvelig. Det er stor sannsynlighet for at foreldre med utagerende adferd, vil få avkom med utagerende adferd. Anders Hallgren har forsket på avl på hanhunder med høyt testosteron nivå. Hans konklusjon er at avl på mange raser er på vei i feil retning. Anders Hallgren har kun konsentrert seg om avl på hanhunder og tendensen er at det avles fler og fler "testosteronbomber", noe som på sikt kan være ødeleggende for mange raser. Noe av skylden for dette må kanskje utstillingsdommere ta, fordi de gjerne premierer hanhunder som viser litt "tøff" adferd i utstillingsringen. Og hanhunder som oppnår høy premiering, er alltid ettertraktede i avlssammenheng. For noen oppdrettere vil en godt premiert hanhund (eller tispe) gi lettere salg av valper. Som valpekjøper kan man risikere å få med nissen på lasset i form av en adferd man ikke ønsker eller forventer.

 

Hva kan vi som oppdrettere gjøre?

 

Jo, vi må konsekvent avle på hunder som har omgjengelig og god adferd og god arbeidsmoral. Vi må ikke henge oss opp i utstillingsresultater, men bedømme hvert enkelt individ. Det er ikke slik at alle individer egner seg i avl og som oppdretter må man være ærlig nok til å kunne innrømme at noen individer absolutt ikke skal avles på. Og man må være ærlig med seg selv når det gjelder adferd. Det er ikke slik at malamuten skal være en ekstremt myk og underdannig hund. Det er feil ifølge rasestandard, men den skal være vennlig, imøtekommende og menneskekjær. Adferd er individuelt og noen valper/hunder er mer egenrådige enn andre, men utagerende skal de likevel ikke være.

 

Uansett hvilken rase man snakker om, vil det alltid finnes individer som har en uakseptabel adferd uten at man kan finne noen god forklaring på hvorfor. Men, som oppdretter kan vi hele tiden bestrebe oss på at vi skal bruke individer med god adferd i vårt avlsarbeid.